Narva Dag 5

DAG5
Dagen i dag begynte også med en aldri så liten sightseeing i Narva, med Anatoly som privat guide. Rundturen begynte med en tur for å se tunnelene som danner et helt veisystem under selve byen, og anslås til å være rundt 150 år gamle. Inngangene til dette systemet var tydeligvis beregna på kortvokste, tynne estere. Dersom man har et intenst ønske om å gå oppreist gjennom inngangen, må man være godt under 150 cm høy, og de fleste klærne i klesskapet ditt bør være av størrelsen «S», eller «XS». Veggene som delvis dekker disse tunnelene, er av et såpass stort volum, at man blir stående å glane på dem som en katt ser på deg dersom du har neven full av tørrfor.
Morgenens sightseeingtur var også innom to viktige minnesmerker etter andre verdenskrig, et av dem en stridsvogn som er en viktig del av det å gifte seg i Narva. Slik jeg forsto det, var det en tradisjon å feste et fargesprakende silkebånd på tanksens løp. Det hang omrking 17–18 slike bånd der i dag.. Minnesmerket representerte Russernes seier over Nazi-hæren, i Narva. Den nåværende grensa til Russland, virker som å være ei grense det er umulig å gå over dersom man ikke har tillatelse fra russiske myndigheter.

Like etter enda et møte med det fremdeles strenge Russland, dukket plutselig baksiden av fritissenteret opp, og vi forbereder oss på en hel dag på senteret, men Anatoly har som vanlig planer vi ikke vet om. Før noen var klar over det, visste bare gudene hvor presten Anatoly var, og vi vanlige dødelige var igjen på senteret, og ventet på å dra til Tatjanas barnehagesenter. Tatjana leier en leilighet – i tillegg til den hun bor i – hvor hun driver en privateid barnehage. Barnehagen er gratis for foreldre, og unger som har foreldre som ikke har råd til å sende ungene i en offentlig barnehage, har ikke noe annet valg enn å sende dem hit. Dersom folk har råd til å sende ungene i en offentlig barnehage, kan ikke sende dem til Tatjana. De må virkelig slite for å få sendt ungene hit. Ute i korridoren i blokka traff vi Lolec og hans mor i det de var på vei inn. Lolec kom løpende mot oss, og ga oss en tommel opp til å starte med. Lolec viste seg å fremdeles være en bestevenn for begge oss, og en mester i poseringer. Ytterst får har rørt meg like mye som denne lille krabaten.
Etter en dag med studioprotrettinteresserte unger og karaoke på full guffe i stua, måtte vi ta avskjed med barnehagen og sette kursen mot Ninas senter for unger/ungdommer.

Nina har jobbet blant resten av de frivillige i Mercy Center i 12 år, etter å ha vært bestyrerinne ved et offentlig barnehjem i 22 år. Det vil si at hun startet i sin stilling under sovjetperioden, men fortsatte som bestyrerinne helt til år 2000. Ved milleniumsskiftet fant det offentlige ut av barnhjemmet skulle bestyres av en med estisk ætt og blod, og ikke en av de helsikkes russerne. Det var nok ikke før i dag at vi traff en ekte ester, i Narva, Estland. Alle skilt, plakater, brosjyrer, bøker o.l. står både på estisk og russisk, men såvidt mitt språkøre kan dømme er det kun russisk som beveger seg i distansen munn – øre ute i gatene.

Gatebarna vi traff i dag viste seg å være like trivelige som de i går. Vi har kanskje ikke truffet noen som fullt ut kan kalles gatebarn, men en vi traff bor på barnehjem. Han het Artur, og led av alkoholsyndrom – som et resultat av at begge foreldre befinner seg langt nedi spritflaska til alle døgnets tider. Paret som leier leiligheten rett ovenfor senteret er så alvorlig alkoholisert at begge deres barn er tatt fra dem, og levert til et barnehjem i en annen bydel.

Ivan, gutten som først møtte oss i dressjakke, finskjorte og slips, møtte oss i flisjakke, boblebukse og piggsveis i dag. Anatoly har visst alltid vært imponert over hvor ordentlig Ivan er kledd, og hans oppførsel. I dag ble vi med hjem til ivan. Et hjem med fem unger, en voksen og ei katt når vi var der. Leiligheta sammarbeider de sånn halvveis om å betale, og hun som fungerer som mor for hele denne gjengen, Svetlana, mottar 300 EEK per måned i barnebidrag fra staten. Det tilsvarer cirka 150 NOK. Leiligheta bestod av tre rom. Et soverom med fire gutter på, ei stue hvor Svetlana og datteren sov, og et fellesrom for gang, kjøkken og bad/toalett. Svetlana skrøyt svært av vaskemaskina hun hadde fått, den var visst som et mirakel for en alenemor med fem unger. En av sønnene har vunnet mange medaljer i sin karriere innen boksing, med blir tvunget til å gi seg på grunn av en skade i arma. Denne gutten er i samme årsklasse som oss, og er modell for et av de kanskje hittill beste studioprotrettene (Disse overgår hverandre for hver dag som går) Svetlana fortalte oss om sine planer om å bygge en dusj i leiligheta. Det finnes en felles dusj i blokka, fire eller fem etasjer under leiligheta deres, men det koster 15 EEK fro barn opp til tretten år og 20 EEK for de øvrige aldersklassene. De har heller ikke innlagt varmtvann i leiligheta, men tenker å gå til innkjøp av en varmtvannstank. I tillegg til dette var en av de store drømmene å få tak i enda ei køyeseng til ungene, slik at det alle kunne sove på samme rom.

Etter dagens fotografering mener vi å ha dekt hele spekteret av Narvesernes eksistens. Vi har noe av det beste, og noe av det værste. De som har minst materielt, ser ut til å ha størst livsglede og de lykkeligste øyeblikkene.

Først nå vil jeg takke de som har rota seg borti denne bloggen, og vist nok interesse til å lese seg gjennom alt rammelet. Det er ikke får nå at i alle fall jeg virkelig har lært meg å sette pris på det man har, og ikke syte over alt det man ikke har. Hvem i helvete bryr seg om kjøttet er seigt så lenge det fyller opp en tom mage!? Det tar oss omkring to timer med fly til Estland, og her finner man folk som lever i en helt annen verden. Gud bedre dette er sagt mange ganger før, både med bedre ordlegging og moral, men fy faen for en verden vi lever i..
Bare dette siste innlegget består faktisk av over 1000 ord, men forteller så utrolig mye mindre enn bildene som blir tatt her borte. Mye av det skyldes nok at Ole er en mester med kamera, mens jeg er mer en klossmajor med ord. Jeg slenger med et råd om å ikke bare flyve forbi alle innsamlingsaksjoner man møter i hverdagen. Ingen av oss har drevet veldedighet før nå, men etter å ha sett hva veldedighet utgjør tar vi det som en selvfølge at rike idioter som oss bidrar til veldedighet.