Narva Dag 4

DAG4
Dagen som egentlig hadde gjort seg bedre på dag tre, siden vi hadde så mye med den hellige treenighet å gjøre. Døgnet begynte vel strengt talt med bunnskvetten av gårdagens kveldspils. Dagen derimot, begynte med nok en dugeig dose eggerøre, pølser, brødskiver, kaffe, havregrynsgrøt og frokostblanding i hotellets frokostsal. Anotoly kom å henta oss på hotellet rundt klokka ti, og brakte oss rett ned på fritidssenteret med en gang. Det var ikke før i dag vi fant ut at senterets nabobygg er en av Narvas offentlige skoler, noe som endret i alle fall mitt syn på senteret bittelitt.
Det lå først ann til at vi skulle tilbringe så og si hele dagen på senteret, men siden vi tar på oss alt ansvar for fotoutstyr ble både blits og blitsstativ selvsagt gjenglemt i Olgina i går, og måtte hentes i dag. Møtet med Olgina må vel sies å ha vært like givende i dag, som i går.

Like før vi kom til senteret, var vi innom en omkring hundre år gammel russisk-ortodoks påskekirke, og tok del i ei messe. Under denne seremonien så jeg et av de menneskene som for meg har bevist sin tro sterkest. Ei gammel russerdame, dårlig til fots og en rygg tatt fra djevelen selv knelet foran presten i det han velsignet menigheten sin med røkelse. Selv om vi var inne i denne uhyre vakre kirka i bare en brøkdel av messa, var det som om hele religionsbildet forandra seg like lett som en stormakt som Sovjet styrer et samfunn. Nabobygget til denne kirka var en nedlagt militær fabrikk (nei, ikke ordelingsfeil) som Sovjet bare hadde dumpa helt etter fallet. Senere, når vi var på vei ut til Olgina, kjørte vi forbi den største bygningen jeg har sett noen gang. Dette var tidligere en arbeidsplass for cirka tretten tusen kvinner, men har nå bare omkring tusen ansatte. Så vidt jeg husker var det en betongfabrikk..


Vel framme i Olgina møtte vi Jacob og Vera (Usikker på skrivemåte) og deres sønn, som ingen fikk med seg navnet på. Ingen kommer på å ha hørt navnet hans bli nevnt i hele tatt. Jacob (Fremdeles temmelig usikker på skrivemåte) er den som fungerer som «bedriftsleder» – eller «chief» som Anatoly kalte ham – på anlegget i Olgina. Etter gårsdagens møte med Pavel var vi av den oppfatning at han fungerte som sjef der, men Jacob var visst mannen med jernhansken. En jernhanske kledd med kordfløyel. Pavel så ut til å være baptistpresten alle tok seg av, og fikk kloke ord fra. I det vi kom inn, ble vi beordret til å spise middag med dem. I dag var det stekt sild, med estisk potetsalat og potet som tilbehør. Det etiske med å spise av fattigfolks mat, henger ikke helt på greip med det vi faktisk gjorde. Jacob – i likhet med de fleste fedre – hadde verken tid eller lyst til å avfotograferes, men hans sønn og Vera stilte gladelig opp. «No har æ fått mitt National Geographic-bilde» var den første kommentaren Ole hadde, etter å ha sett det fantastisk vakre bilde som dukka opp på 5D-ens tretommers LCD-skjerm. Stikkontakter uten jording pluss en speilrefleks med magnesiumhus førte til en Ole Alexander Kirknes på pulserende strøm. Kursen var enten STIKKONTAKT –BLITS, eller STIKKONTAKT – BLITS – SYNKRONISERINGSKABEL – KAMERA – OLE, og han endte opp med å låne et par gummikledde arbeidshansker, eller som de fra nå av kalles; støtfrie fotohansker.
Pavel sitter tydeligvis inne med flere talenter enn døping av store menigheter, han ser også ut til å være en kløpper på sveising og metallarbeid.

Dagen på senteret ble svært så produktiv, og resultatet er noe alle er fornøyde med, både vi, unger, frivillige og ikke minst Anatoly. En av de første vi traff var propellen Igor og bestekompis Lulec. Begge står for modelljobben på to av de kanskje beste bildene hittill i prosjektet. Å tilbringe tid på senteret så lenge, hjalp oss veldig til å bli kjent med folka, og ikke minst ungene. Vladimir, en tjue år gammel livsglad mann, var nok den av dem som hadde best engelskkunnskap, men med vår gebrokne uttale var det relativt lite håp for kvalitetskommunikasjon. Men folk stilte opp til studioportrettering i større grad enn først forventet.