Narva Dag 5

DAG5
Dagen i dag begynte også med en aldri så liten sightseeing i Narva, med Anatoly som privat guide. Rundturen begynte med en tur for å se tunnelene som danner et helt veisystem under selve byen, og anslås til å være rundt 150 år gamle. Inngangene til dette systemet var tydeligvis beregna på kortvokste, tynne estere. Dersom man har et intenst ønske om å gå oppreist gjennom inngangen, må man være godt under 150 cm høy, og de fleste klærne i klesskapet ditt bør være av størrelsen «S», eller «XS». Veggene som delvis dekker disse tunnelene, er av et såpass stort volum, at man blir stående å glane på dem som en katt ser på deg dersom du har neven full av tørrfor.
Morgenens sightseeingtur var også innom to viktige minnesmerker etter andre verdenskrig, et av dem en stridsvogn som er en viktig del av det å gifte seg i Narva. Slik jeg forsto det, var det en tradisjon å feste et fargesprakende silkebånd på tanksens løp. Det hang omrking 17–18 slike bånd der i dag.. Minnesmerket representerte Russernes seier over Nazi-hæren, i Narva. Den nåværende grensa til Russland, virker som å være ei grense det er umulig å gå over dersom man ikke har tillatelse fra russiske myndigheter.

Like etter enda et møte med det fremdeles strenge Russland, dukket plutselig baksiden av fritissenteret opp, og vi forbereder oss på en hel dag på senteret, men Anatoly har som vanlig planer vi ikke vet om. Før noen var klar over det, visste bare gudene hvor presten Anatoly var, og vi vanlige dødelige var igjen på senteret, og ventet på å dra til Tatjanas barnehagesenter. Tatjana leier en leilighet – i tillegg til den hun bor i – hvor hun driver en privateid barnehage. Barnehagen er gratis for foreldre, og unger som har foreldre som ikke har råd til å sende ungene i en offentlig barnehage, har ikke noe annet valg enn å sende dem hit. Dersom folk har råd til å sende ungene i en offentlig barnehage, kan ikke sende dem til Tatjana. De må virkelig slite for å få sendt ungene hit. Ute i korridoren i blokka traff vi Lolec og hans mor i det de var på vei inn. Lolec kom løpende mot oss, og ga oss en tommel opp til å starte med. Lolec viste seg å fremdeles være en bestevenn for begge oss, og en mester i poseringer. Ytterst får har rørt meg like mye som denne lille krabaten.
Etter en dag med studioprotrettinteresserte unger og karaoke på full guffe i stua, måtte vi ta avskjed med barnehagen og sette kursen mot Ninas senter for unger/ungdommer.

Nina har jobbet blant resten av de frivillige i Mercy Center i 12 år, etter å ha vært bestyrerinne ved et offentlig barnehjem i 22 år. Det vil si at hun startet i sin stilling under sovjetperioden, men fortsatte som bestyrerinne helt til år 2000. Ved milleniumsskiftet fant det offentlige ut av barnhjemmet skulle bestyres av en med estisk ætt og blod, og ikke en av de helsikkes russerne. Det var nok ikke før i dag at vi traff en ekte ester, i Narva, Estland. Alle skilt, plakater, brosjyrer, bøker o.l. står både på estisk og russisk, men såvidt mitt språkøre kan dømme er det kun russisk som beveger seg i distansen munn – øre ute i gatene.

Gatebarna vi traff i dag viste seg å være like trivelige som de i går. Vi har kanskje ikke truffet noen som fullt ut kan kalles gatebarn, men en vi traff bor på barnehjem. Han het Artur, og led av alkoholsyndrom – som et resultat av at begge foreldre befinner seg langt nedi spritflaska til alle døgnets tider. Paret som leier leiligheten rett ovenfor senteret er så alvorlig alkoholisert at begge deres barn er tatt fra dem, og levert til et barnehjem i en annen bydel.

Ivan, gutten som først møtte oss i dressjakke, finskjorte og slips, møtte oss i flisjakke, boblebukse og piggsveis i dag. Anatoly har visst alltid vært imponert over hvor ordentlig Ivan er kledd, og hans oppførsel. I dag ble vi med hjem til ivan. Et hjem med fem unger, en voksen og ei katt når vi var der. Leiligheta sammarbeider de sånn halvveis om å betale, og hun som fungerer som mor for hele denne gjengen, Svetlana, mottar 300 EEK per måned i barnebidrag fra staten. Det tilsvarer cirka 150 NOK. Leiligheta bestod av tre rom. Et soverom med fire gutter på, ei stue hvor Svetlana og datteren sov, og et fellesrom for gang, kjøkken og bad/toalett. Svetlana skrøyt svært av vaskemaskina hun hadde fått, den var visst som et mirakel for en alenemor med fem unger. En av sønnene har vunnet mange medaljer i sin karriere innen boksing, med blir tvunget til å gi seg på grunn av en skade i arma. Denne gutten er i samme årsklasse som oss, og er modell for et av de kanskje hittill beste studioprotrettene (Disse overgår hverandre for hver dag som går) Svetlana fortalte oss om sine planer om å bygge en dusj i leiligheta. Det finnes en felles dusj i blokka, fire eller fem etasjer under leiligheta deres, men det koster 15 EEK fro barn opp til tretten år og 20 EEK for de øvrige aldersklassene. De har heller ikke innlagt varmtvann i leiligheta, men tenker å gå til innkjøp av en varmtvannstank. I tillegg til dette var en av de store drømmene å få tak i enda ei køyeseng til ungene, slik at det alle kunne sove på samme rom.

Etter dagens fotografering mener vi å ha dekt hele spekteret av Narvesernes eksistens. Vi har noe av det beste, og noe av det værste. De som har minst materielt, ser ut til å ha størst livsglede og de lykkeligste øyeblikkene.

Først nå vil jeg takke de som har rota seg borti denne bloggen, og vist nok interesse til å lese seg gjennom alt rammelet. Det er ikke får nå at i alle fall jeg virkelig har lært meg å sette pris på det man har, og ikke syte over alt det man ikke har. Hvem i helvete bryr seg om kjøttet er seigt så lenge det fyller opp en tom mage!? Det tar oss omkring to timer med fly til Estland, og her finner man folk som lever i en helt annen verden. Gud bedre dette er sagt mange ganger før, både med bedre ordlegging og moral, men fy faen for en verden vi lever i..
Bare dette siste innlegget består faktisk av over 1000 ord, men forteller så utrolig mye mindre enn bildene som blir tatt her borte. Mye av det skyldes nok at Ole er en mester med kamera, mens jeg er mer en klossmajor med ord. Jeg slenger med et råd om å ikke bare flyve forbi alle innsamlingsaksjoner man møter i hverdagen. Ingen av oss har drevet veldedighet før nå, men etter å ha sett hva veldedighet utgjør tar vi det som en selvfølge at rike idioter som oss bidrar til veldedighet.

Narva Dag 4

DAG4
Dagen som egentlig hadde gjort seg bedre på dag tre, siden vi hadde så mye med den hellige treenighet å gjøre. Døgnet begynte vel strengt talt med bunnskvetten av gårdagens kveldspils. Dagen derimot, begynte med nok en dugeig dose eggerøre, pølser, brødskiver, kaffe, havregrynsgrøt og frokostblanding i hotellets frokostsal. Anotoly kom å henta oss på hotellet rundt klokka ti, og brakte oss rett ned på fritidssenteret med en gang. Det var ikke før i dag vi fant ut at senterets nabobygg er en av Narvas offentlige skoler, noe som endret i alle fall mitt syn på senteret bittelitt.
Det lå først ann til at vi skulle tilbringe så og si hele dagen på senteret, men siden vi tar på oss alt ansvar for fotoutstyr ble både blits og blitsstativ selvsagt gjenglemt i Olgina i går, og måtte hentes i dag. Møtet med Olgina må vel sies å ha vært like givende i dag, som i går.

Like før vi kom til senteret, var vi innom en omkring hundre år gammel russisk-ortodoks påskekirke, og tok del i ei messe. Under denne seremonien så jeg et av de menneskene som for meg har bevist sin tro sterkest. Ei gammel russerdame, dårlig til fots og en rygg tatt fra djevelen selv knelet foran presten i det han velsignet menigheten sin med røkelse. Selv om vi var inne i denne uhyre vakre kirka i bare en brøkdel av messa, var det som om hele religionsbildet forandra seg like lett som en stormakt som Sovjet styrer et samfunn. Nabobygget til denne kirka var en nedlagt militær fabrikk (nei, ikke ordelingsfeil) som Sovjet bare hadde dumpa helt etter fallet. Senere, når vi var på vei ut til Olgina, kjørte vi forbi den største bygningen jeg har sett noen gang. Dette var tidligere en arbeidsplass for cirka tretten tusen kvinner, men har nå bare omkring tusen ansatte. Så vidt jeg husker var det en betongfabrikk..


Vel framme i Olgina møtte vi Jacob og Vera (Usikker på skrivemåte) og deres sønn, som ingen fikk med seg navnet på. Ingen kommer på å ha hørt navnet hans bli nevnt i hele tatt. Jacob (Fremdeles temmelig usikker på skrivemåte) er den som fungerer som «bedriftsleder» – eller «chief» som Anatoly kalte ham – på anlegget i Olgina. Etter gårsdagens møte med Pavel var vi av den oppfatning at han fungerte som sjef der, men Jacob var visst mannen med jernhansken. En jernhanske kledd med kordfløyel. Pavel så ut til å være baptistpresten alle tok seg av, og fikk kloke ord fra. I det vi kom inn, ble vi beordret til å spise middag med dem. I dag var det stekt sild, med estisk potetsalat og potet som tilbehør. Det etiske med å spise av fattigfolks mat, henger ikke helt på greip med det vi faktisk gjorde. Jacob – i likhet med de fleste fedre – hadde verken tid eller lyst til å avfotograferes, men hans sønn og Vera stilte gladelig opp. «No har æ fått mitt National Geographic-bilde» var den første kommentaren Ole hadde, etter å ha sett det fantastisk vakre bilde som dukka opp på 5D-ens tretommers LCD-skjerm. Stikkontakter uten jording pluss en speilrefleks med magnesiumhus førte til en Ole Alexander Kirknes på pulserende strøm. Kursen var enten STIKKONTAKT –BLITS, eller STIKKONTAKT – BLITS – SYNKRONISERINGSKABEL – KAMERA – OLE, og han endte opp med å låne et par gummikledde arbeidshansker, eller som de fra nå av kalles; støtfrie fotohansker.
Pavel sitter tydeligvis inne med flere talenter enn døping av store menigheter, han ser også ut til å være en kløpper på sveising og metallarbeid.

Dagen på senteret ble svært så produktiv, og resultatet er noe alle er fornøyde med, både vi, unger, frivillige og ikke minst Anatoly. En av de første vi traff var propellen Igor og bestekompis Lulec. Begge står for modelljobben på to av de kanskje beste bildene hittill i prosjektet. Å tilbringe tid på senteret så lenge, hjalp oss veldig til å bli kjent med folka, og ikke minst ungene. Vladimir, en tjue år gammel livsglad mann, var nok den av dem som hadde best engelskkunnskap, men med vår gebrokne uttale var det relativt lite håp for kvalitetskommunikasjon. Men folk stilte opp til studioportrettering i større grad enn først forventet.

Narva Dag 3

Pavel.
Vår ekssoldat.
Trailersjåførene forberedte seg på den lange ventetiden på tur over grensen fra Estland til Russland. Man kan bli sittende i kø på en liten bru i 5 timer.
En av Anatolys gode hjelpere og stødige arbeidere. Bodde på en lokal søppelfylling før staten stengte den, og Anatoly fikk startet Olgina.

Dag nummer to og tre blant skeptiske estere, og første dag med studiobelysning.

I går (dag2)
Byvandring gjennom både historie, kultur og geografi. Vi ble fortalt hele fritidssenterets historie, og fikk se hvor det hele begynte. Senterets første lokale er nå noe man kan kategorisere som ei skikkelig rønne, selv til Estisk standard å være. En helt tilfeldig russer, som tydeligvis hadde robba et hus for alt gull og putta det der tennene tidligere hadde vært, kom bort til oss og begynte å legge ut om noe som kunne høres ut som en livshistorie. Etter en kjapp oversettelse fra Anatoly, ble det klart at han var født i Russland, men bodde i Estland.

I likhet med Narvas uteliggere, gikk vi på søken etter mat, noe som ikke er så altfor lett dersom man ikke tar til takke med mat fra byens mange søppelkasser.

I dag (dag3) var planen å dra til et kloster like i ytterkanten av Narva, men siden klokka plutselig hopper en time fremover i og med at sommeren kommer, forsov vi oss og Anatoly stakk av med skyssen vår. Men i steden for en klostertur, endte vi opp med en lang og tung frokost. Deretter gikk turen til Olgina, et påbegynt prosjekt av Anatoly. Olgina skal etter hvert inneholde både boplasser, arbeidsplasser og fritidsaktiviteter for hjem- og arbeidsløse blant byens befolkning. Store deler av byens hjemløse er tidligere russiske borgere, som ikke fikk verken russisk eller estisk statsborgerskap.
I Olgina møtte vi to personer, Pavel og en unavngitt krigsveteran. Pavel har blant annet hatt en meniget på over tusen personer, og blitt forsøkt myrdet av KGB.

Blitsen hadde tydeligvis problemer med å prestere under press i dag, og ca. en halvtime gikk med på å få den til å faktisk blitse. Der blev inget blitzregn, baby. Vi endte likevel opp med omkring ti studiobilder – hvorav fire er garantert veggplass på utstilling, og seks har fått egen side i boka.

Dag tre er den definitivt mest givende til nå..

Hilsen Tore og Ole

Narva from Tore Østbø on Vimeo.

Narva Dag 1

I skrivende stund sitter jeg halvoppreist i hotellsanga hos Inger Hotell, Narva, Estland. Avreise i dag var kl. 04:00 fra Verdal sentrum, fly fra Værnes omtrent 07:40, og videre avreise fra Oslo til Tallinn omtrent 09:40.

Å reise som en norsktalende, nesten engelsktalende søttenåring i norsk luftareal, er ikke noe problem. Men når man for det første har en litt for tung bag – 2kg over maksgrensa – total uvitenhet i det estiske språk og ei klokke som lever sitt eget liv, blir det noe mer komplisert.

Det første som slår oss i det vi entrer flyplassen i Tallinn med en sinnsykt rolig atmosfære, er hvor pent et fargerikt bauhausdesign er. Kontrasten mellom Tallinn og Gardermoen var enorm. Gardermoen var som en svær tåkete støyorgie med halsbetennelse, mens Talling var mer som å plutselig komme inn i en dimensjon hvor alt går i slow motion. Etter en og en halv time i et fly med altfor små seter, var det godt å komme inn i et stort lokale hvor man kunne slappe av, strekke ut og knekke igang menneskets innvikla leddsystem igjen.

Kvinnen som brakte Ole til denne verden, Unni, er en skikkelig «ræser» på flyplasser. Jeg og Ole hadde ikke sjangs til å henge med denne ekstremt kjappgående femtiåringen som ruver hele 164 cm over bakken og lider av revmatisme. Gjennom «tax free»-avdelingen på Gardermoen hadde hun dannet en luke på i hvert fall 50 meter..

Etter å ha vært bosatt på innherred i en lengre periode, er det uvant å se en flora av privateide taxiselskap som alle har et navn som inneholder ordene «Takso» og «Tallinn». Vel fremme i Narva hadde vi forresten verdens mutteste drosjesjåfør..

Når tre trøndere reiser mellom tidssoner samtidig som det endres fra vinter- til sommertid, ender det opp i ei eneste stor røre av forvirrelse. Mobiltelefonene registrerte byttet til sommertid, men ikke endring i tidssone – fra GMT+1 til GMT+2. Dette endte opp i at vi venta på bussen som skulle føre oss til Narva. En buss som gikk mens vi satt å venta på at den skulle komme. Esterne ser dog ut til å være et svært så vennlig folkeslag, og billettene ble kjapt endra til å gjelde for den bussen som gikk en time senere.

Etter fire timer på buss var vi endelig framme i Narva, og klare til å møte folkene på fritidssenteret. Møtet med senteret var over all forventning. Både barn og voksne virka veldig positiv til oss og prosjektet vårt, og vi ble godt mottatt med både kaffe og kaker. Ostekaka som ble servert var trolig ett av dagens høydepunkt.

Hilsen Tore

Jeg, Tore og David. David er et sant talent når det kommer til billijard, vi ble begge knust på under 15 minutter.

Anatoly Pluchsko (jeg har garantert feilstavet navnet hans) sitter til venstre. Lederen for Mercy Center.

Hilsen Ole

Befaring, heter det ikke det da?

Porten var ødelagt så jeg krøp under den. Bare for å se meg litt rundt, men syns at disse bildene jeg endte opp med er litt morsomme.